Hele bildet

life-is

 

 

 

 

 

 

 

 

Her på bloggen viser jeg én side av meg selv. Her viser jeg kanskje at jeg er svak, sliten, skuffa, redd og sint. Jeg er det også – mye. Det er mye svart i livet mitt som gjør det vanskelig å leve; mange vanskelige valg som må tas, konfrontasjoner med meg selv og andre, vonde minner og dritt og møkk. Samtidig som jeg har det dritt, kan jeg også ha det rimelig artig:)

Det å leve med alt denna dritten, gir meg også en veldig dårlig humor – og en selvironi som er gøy og bra å ha. Jeg har gode mennesker rundt meg også – mennesker som er dritmodige og som står i mer eller mindre samme gugge som meg selv. Det er fint å ha folk som forstår, som kan le av hvor tragisk liv dette er – og drikke kaffe og spise is sammen.

Jaja, ville bare si det. Ikke for at jeg MÅ bevise at jeg også har det fint, men for å vise hele bildet. Det er håp om en bedre dag, selv om det ser mørkt ut. Det ER mye dritt man må gjennom, men livet vil ikke piske deg ustanselig – det vil være lyspunkter. Og vi skal en dag si til Livet: «Kom med det du har – Jeg har vært ute en vinterdag før!»

Nå må jeg løpe, vi snakkes:)

 

Hvor ærlig?

Hvor ærlig skal man være når man blogger, eller mer korrekt: Hvor ærlig vil jeg være når jeg blogger?

Vil det hjelpe meg å være mer ærlig her på nettet, vil det hjelpe andre? Hvem skriver jeg bloggen for?

Grunnen til at jeg ikke vil skrive veldig personlig er fordi jeg er redd for at familie/venner finner ut at det er jeg som skriver – samtidig som jeg vil at de skal lese det, sånn at jeg slipper å fortelle dem det…

Kan jeg for eksempel skrive her at jeg ønsker å dø? At jeg har hele planen klar, og alt utstyret jeg trenger? Kan jeg skrive at jeg føler meg så forferdelig møkkete og ekkel at jeg ikke tror jeg er noe bra for verden? At jeg ikke orker tanken på å ødelegge familien, at jeg heller vil bli borte?

Kan jeg skrive at selvom jeg tenker alle disse selvmordstankene har jeg også mange positive tanker? At jeg liker høstfargen, den friske lufta og tanken på en bedre framtid? At selvom jeg er livredd framtida og hva den har å komme med, så har jeg et håp om at det blir bedre? Kan jeg skrive at jeg tror jeg har noe å gi verden, samtidig som jeg tenker at jeg ødelegger den?

Litt panikk…

…Og av panikk følger det en urovekkende ro. Jeg er skikkelig slapp og får ikke til noen ting. Og får panikk av det igjen. Flott.

 

 

 

 

 

(Kilde)

Men nå har jeg laget en «Hva-skal-jeg-gjøre-når-jeg-får-panikk-liste»*:

  • Puste
  • Be til Gud (Gud i lungene når jeg ikke får puste, i magen når den verker, hodet når det stresser og i beina for å få styrke)
  • Skrive i dagboka
  • Sette på god musikk/radio
  • Se på Friends
  • Smile i speilet
  • Sende mail/melding til gode personer (lister opp navn og hvordan jeg kan nå dem)
  • Lage en kopp kaffe
  • Legge meg på gulvet og se i lampa
  • Begynne fra toppen igjen

*Inspirert av boka «Ta livet tilbake» (Bass og Davis).

 

Så nå er det bare å holde ut, ta fram lista og vente på bedre dager:)

Fokus og mål

Noen spurte meg en gang hva som var målet med å snakke om traumer… Jeg visste ikke hva jeg skulle si, visste bare at det måtte ut. Jeg ante ikke hva målet var, jeg visste vel heller ikke at jeg kunne ha noe mål. Jeg visste ikke om det kunne bli bedre, eller hva som egentlig var galt. Jeg trodde jeg hadde hatt en perfekt barndom, helt til en haug med bilder, minner og følelser slo i meg. «Hva var dette for noe??»

Jeg ble etter hvert fortalt at jeg mest sannsynlig hadde en haug med ettervirkninger på traumer. «Hva betyr det? Jeg oppfører meg da ganske normalt…?» Så var det noen som spurte meg: Har du mareritt? Sliter du med å forstå hvem du er? Skader du deg? Vil du dø? Vil du unngå å være sosial? Føler du deg annerledes? Føler du deg ekkel og grusom? Verdiløs?

«Ja, hva så?» tenkte jeg. Nå var alle problemene på bordet, men hva kunne jeg gjøre med dem?

MÅL:

Målet mitt forandrer seg hele tiden nå. Små, små skritt – men jeg klarer å nå de små målene jeg setter meg. Det store målet nå er å kunne leve med historien min, uten å føle skam – helt uten hemmeligheter. Å kunne bruke min historie i relasjon med andre mennesker, til å forstå og lære. Stort mål.

Små mål jeg har underveis er å stå opp hver dag, komme meg ut i dagen. Dra i gruppeterapi og andre enesamtaler. Tørre å bli kjent med den lille jenta, og tørre å ta henne frem når det er nødvendig.

 

Hva er dine mål?

Brev til lita jente…

Vet ikke om det virker rart, teit eller dumt, men jeg tenkte her om dagen at jeg ville prøve å «sende» et brev til «den lille jenta». Det var et eksperiment for å se om det funka å huske mer da, og for å få mer «kontakt» med barnet i meg… Nå har jeg skrevet ganske mange, og det funker veldig bra. Det får meg til å være bevisst på at jeg er voksen, samtidig som det finnes ei lita, stum jente inni meg… Okay, dette er det første brevet:

-|-

Kjære lille jente,

Jeg er *Grete*, og jeg skal prøve å bli kjent med deg. Det er litt skummelt, men det kommer til å gå bra. Jeg skal la deg få ord, jeg skal gi deg ordene om det du aldri har sagt høyt før. Jeg lover å høre på deg, jeg lover å passe på deg og gi deg kjærlighet. Jeg kjenner deg ikke helt, tror kanskje ikke jeg tør å kjenne deg helt, for jeg vet at du har sett så altfor mye mer enn du skulle. Jeg vet at du har hatt noen opplevelser, som ikke har vært gode for deg.

Jeg lover, lille jente. Du må aldri føle at dette er din skyld, for det er det absolutt ikke. Jeg vet at du ikke kommer til å tro på meg, at du gjemmer på så mye skam, så mye skyld. Jeg vet at du ikke kan tro på meg, fordi det er mye lettere å skylde på seg selv. Det er mye lettere å skylde på seg selv fordi da trenger du ikke å forholde deg til noen andre – og hvem fortjener skylden? Jeg vet at det ikke er lett, kjære lille jente, men en dag vil du forstå. Og det er helt greit at det tar tid, vi gjør dette sammen.

Kjærlig hilsen
*Grete*

(*Valgte det mest nøytrale navnet*)

Å være «en sånn»?

Er jeg «en sånn»? Kjæresten min kaller meg det, og svigermor sier at det er typisk han å bli sammen med «sånne»…
Hvis jeg er «en sånn», hva er jeg da? Jeg er jo et helt vanlig menneske, som gjør det samme som alle andre… Kanskje er jeg bare mer bevisst på den lille jenta inni meg?

Hun må passes på, og bli forklart alle de rare tingene som skjer, alle reaksjonene… Fortelle at her er det trygt, at «nå er det noe som gjør deg redd, men her er det trygt. Jeg skal passe på deg, jeg kan gå vekk hvis vi vil det…»

Det er jo litt rart å både være liten jente og voksen på samme tid. Samtidig virker det logisk. Logisk at den lille jenta er der, som ikke kan/kunne snakke, som ikke kan/kunne si «nei», som ikke forstår alt, som er redd for nye ting, som ikke ble fikk være i den alderen hun var.
Logisk at voksne meg, har utviklet seg, blitt ansvarsbevisst, fått kunnskap, fått et godt språk, blitt reflektert, og vet om samfunnskoder.
Også logisk at den voksne må passe på den lille uvitende jenta, gi henne ord, kjærlighet og tro på seg selv. Gi henne kunnskapen hun trenger for å forstå at da var da, og nå er her.

Det gir mening å tørre å høre på den lille jenta, tørre å la henne ta ordet. Alle er kanskje «en sånn», men ikke alle lar barnet ta ordet. Ikke alle hører på hva det hvisker, men lar samfunnskoder nekte det.

Føler du deg som «en sånn», eller har du blitt kalt «en sånn»? Hva føler/følte du..?

Brevet til deg

Kjære søstra mi,

Dette kan jeg aldri sende til deg, dette kan du aldri få vite… Da jeg fortalte deg at broren vår hadde gjort noe mot meg, sa du at mer gav mening. Hvordan jeg hadde vært før, hvordan jeg hadde reagert på forskjellige ting, og arr på huden min gav plutselig mening sa du.
Jeg er så glad i deg, og det vet du. Og jeg vet at du er glad i meg. Du ville satt hele verden på hodet for å redde meg, for at jeg skulle ha det bra. Du er min trygge klippe, du er den jeg går til hvis jeg trenger en som alltid er der. Du lar meg sove, hvis jeg vil det. Du lager smørbrød til meg, hvis jeg ikke orker å spise noe, og vi kan bare sitte stille med hverandre.

Jeg har fortalt deg ganske mye, og jeg føler jeg skylder deg det. Jeg har ikke fortalt hva broren vår gjorde, og ikke hvor mye. Men jeg horteller om dagene mine, om hva jeg gjør, om besøkene hos SMI og alle menneskene jeg møter.

Du skjønner ikke hvorfor jeg ikke vil bo hos deg hele tida, trygge søstra mi. Men du syns det er greit, så lenge jeg har det bra. Hadde du visst alt, søstra mi, ville du forstått. Det er bare det at din mann, som du har vært sammen med i 12 år, også har gått langt over streken. Det var bare en gang han gikk for langt, og han var full og sterk. Jeg ville ikke tenke på det, ville ikke tenke at det var sant… Men hver gang han drikker, hver gang jeg henter han på fest, hver gang han kommer nær meg, vil jeg kaste opp.

Jeg tenker at jeg bare må komme over det, skjerpe meg når jeg er hos dere. For jeg elsker barna deres, de gir livet mitt mening, og de vil jeg fortsette å være med. Det er først nå i det siste at jeg har tenkt at jeg bør fortelle deg det, eller hvertfall si i fra til ham. For hvis han noen sinne gjør noe mot tantebarna mine, kan jeg aldri tilgi meg selv. Jeg vil ikke la det skje.

Det verste er at du hele tiden sier at han sier han er sint på broren min, fordi han har gjort ting mot meg. Du sier at han kan styre seg, så hvorfor kunne ikke broren vår det? Jeg hater at han sier sånn til deg, for det er ikke sant! Din mann kunne heller ikke styre seg selv og sin egen lyst – han er av samma ulla. Du sier at broren vår aldri skal være aleine med barna dine… Men da får heller aldri din mann være alene med dem heller!

Dette kan jeg aldri sende deg, dette kan jeg aldri fortelle deg. For din mann er faren til barna dine, og din mann er din bestevenn og kjæreste. Samtidig er din mann nettopp faren til tantebarna mine, og onkel til mine framtidige barn… Skulle ønske jeg visste hva som hadde vært best å gjøre; snakke med ham, eller si i fra til deg, eller la det være? Hvilken dårlige samvittighet skal jeg følge; din, din manns eller min egen?

Veldig masse glad i deg, søstra mi!